Bildeserie fra tematuren

Bruk denne lenken for å finne en lysbildeserie med bilder fra roadtrippen

Belchite

Kolbotn og Bakke i Belchite

Terje Kolbotn og Audun Bakke i en av de to ruinkirkene i Belchite.

Per Olav

Vincooperativen i Gandesa

Første besøk onsdag gikk til vinkollelektiet i Gandesa.

I 1919 bestemte lokale bønder at de ville samarbeide om vinproduksjonen og starte sin egen vinproduksjon. De var lei av å selge fruene til oligarkene som tjente seg rike på overskuddet.

Her forteller lederen ved vinfabrikken oss om historien.

Under borkerkrigen ble bygningen brukt til fengsel og feltsykehus på Francos side.

Per Olav

Ruinvandring i Belchite

Professer Myklebust har skrevet flere bøker om den spanske borgerkrigen og var fagkonsulet på boken "Tusen Dager". Nå tar han gruppen med gjennom ruinene av byen Belchite som ble bombet sønder og sammen av begge sider under krigen.

AUFeren og spaniakjemper Martin Skei fra Førde ble skutt og døde her i området rundt Belchite.

Slagmarkgudie Alan Warren

Forlegger Alan Warren gir ut bøker om den spanske borgerkrigen på engelsk og catalansk. I tillegg har han en interesse for fjellturer i Ebro-området på leting etter gjenstander fra krigen. En mann med mer kunnskap om Ebro-slaget skal man lete lenge etter.

Han har også en blogg som du kan følge: pdlhistoria.wordpress.com


Flott fyr!

PerOlav

Slagmarksafari

Er nå på tur gjennom området hvor det store Ebro-slaget ble utkjempet. 70 000 omkom og flere nordmenn. Vår guide Alan forteller om Einar Juul Pettersens dagbok fra krigen og om de 8-10 nordmenne som mistet livet her.

Det første bildet viser en minnestein over en tysk soldat som mistet livet i en flystyrt under bombingen av området. Han kjempet for Franco.

Bilde 2 viser LO-advokat Rotmo på tur gjennom ruinbyen Corbera som ble bombet sønder og sammen mot slutten av slaget. Det var så langt som til denne byen Republikkens hær kom på sitt forsøk på å slå tilbake opprørene.

På siste bildet kan man se en del av gruppen.

PerOlav

Lunsj i La Fatarella

I den lille byen la Fatarella ble dagens lunsj inntatt. Her ser du innerst Oddbjørg Granheim, Vibeke Nordang, Ruth Selje og Ragnhild Bakke.

På bilde 2 poserer damene Ellen Gate og Gunvor Myklebust.

PerOlav

På graven i Valls

Ruth Selje og Irene Hammarlund foran minnestenen for massegravene hvor Oluf Milde ble begravd. Det andre bildet viser leder i LO i Indre-Hardanger, Terje Kolbotn, som legger det republikanske flagget over minnestenen.

"Hjelp dine spanske brødre,
gi dem som takk din hånd.
De holder den fronten du tror på:
Menneskets frie ånd!"
Nordahl Grieg

PerOlav

4 katter

Kveldens middag skal inntas på en av Barcelonas kjente restauranter. 4 katter eller Els quatro gats ble startet på slutten av 1800-tallet og kan by på spennende spansk mat.

Her ser du unge Moen drikke en lokal øl fra stedets eget keramikkrus.

Matanmeldes følger.

www.4gats.com

Per Olav

Møte med tidsvitne!

Joan Guasch Marti på 94 år er en av de få overlevende fra "Tåteflaskebrigaden" som kjempet for Republikken under borgerkrigen.

"Tåteflaskerigaden" ble opprettet av republikken sent i krigen, da den desperate spanske republikken innkalte et nytt årskull. Brigaden bestod av unge gutter i 17-årsalderen, derav navnet. De ble sendt til en treningsleir og fikk 8 dagers opplæring før de ble sendt til fronten for å kjempe. "Tåteflaskebrigaden" ble satt inn i krigens største og viktigste slag, Ebro-slaget! Dette var ett avgjørende slag om republikkens fremtid. Opprørshæren hadde slått en kile ned til Middelhavet og republikken måtte slå tilbake for å ha mulighettil å vinne. Kilen sperret veien fra Catalonia som republikken hadde kontroll over og Valencia som også var på republikkens hender. Juan forteller at de ble vekt midt på natten for å kjempe, men uten å vite noe om hvor de skulle. De marsjerte over fjell og daler før de nådde elven Ebro. På den andre siden lå Francos opprørshær å ventet. De hadde gått i over en dag med steikende sol og en temperatur på 40 grader. Soldatene var tørste og utslitte, men hadde ikke tilgang på rent vann. De drakk vann av en gammel brønn hvor vannet var fult av larver. Juan husker godt at de silte vannet for å unngå larvene for vann måtte de ha. Sulten var ingenting mot den tørsten de hadde, det var ett rent helvete. Alle hadde sine tvil om man greide å krysse elven.

Juan kjempet i en kjent tropp som bestod av gutter fra fagforeninger. Det var rundt 10 000 brigadister som krysset elven for å kjempe mot en 4mil lang frontlinje. Juans tropp skulle ta en viktig posisjon og rodde over elven hele natten for å finne den beste plassen å komme seg over, men havnet feil. De fant ingen opprørshær da de kom over. Så da gikk de til fots over fjellet, men fant fortsatt ingen motstand. Ved en by like ved Aragon møtte de fronten, ganske plutselig husker han. De møtte en motstand som var totalt overlegen. Fly, mitraliøser og artilleri stod klar mot deres tropp som ikke hadde noe annet enn gamle geværer å kjempe med. Etter vært fikk de hjelp av brigader som hadde bedre ressurser, men ingenting av det kunne stille opp mot Francos tanks og artilleri. Kampen varte i 100 dager og folk døde rundt han som "hunder". En god del desserterte også til Francos side.

Hans store spørsmål er hvorfor man ikke tok kontroll over veiene som kunne hindre opprørshærens fremmarsj i stedet for å ligge på en front hvor de ikke kunne gjøre noe. 80% falt under mitraliøse- og artilleriild.

Det var feige lag og kampen var i realiteten tapt første dag. Hvorfor de ikke fikk mere hjelp fra republikken på den andre siden av elven lurer han fortsatt på i dag. I 3 måneder var de ved fronten.

Juan mistet det ene beinet i ett artelleriangrep 8.september 1938. Han ble hentet med båre og brakt tilbake over elven med båt om natten. De måtte gjøre alle forflyttninger om natten for å unngå luftangrep. Så ble han sendt til sykehuset i Tarragona hvor man fikk være i 48 timer, men de trodde han skulle omkomme så han fikk være lenger. I totalt 2 måneder ble han på sykehuset før de måtte rømme pga opprørshærens fremmarsj. Juan ble sendt til ett sykehus i Barcelona i november og var der til Francos styrker tok byen i slutten av januar. Ett par dager før opprørshæren tok byen ble sykehuset åpnet slik at pasientene hadde muligheten til å rømme. Det var nemlig ikke nok ambulanser for alle. Juan ble i siste minutt reddet ut i en ledig ambulanse og kjørt nordover. De kjørte på måfå med eneste plan om å komme seg lengst unna. Etterhvert nådde de en kirke hvor han ble tatt inn. Dagen etter kom en ambulanse som skulle hente en annen pasient som var bror av en kommandant i republikkhæren. Ambulansesjåføren sa at de også skulle hente offiserer og de mest skadede. Juan ble tatt med og kjørt til sykehuset i Figueres, men her ville de ikke ta i mot han pga at byen hele tiden ble bombet. Han ble derfor liggende i ambulansen i 4 døgn før de kjørte han videre til Portbou ved den franske grensen. Når de nærmet seg så kunne de ikke kjøre mer for veien var full av mennesker på flukt fra Franco. Han husker spesielt at været var kaldt, minusgrader og snø. Ambulansen fortsatte i gåtempo mot grensen.

På grensen stod senegalesere i Franske uniformer. Frankrike hadde hentet inn senegalesere for de mente at de ikke så lett ville gå sympati som franskmennene selv. Mange døde mens de ventet på å komme over grensen av sykdom. Det var en humanitær katastrofe! Elendige sanitære forhold, lite mat og lite drikke gjorde situasjonen forferdellig.

Grensen ble åpnet 2 timer om dagen og alle ble kroppsvisitert på veien over.

Juan passerte grensen i ambulansen 1.februar 1939.

Han dro tilbake til Spania om høsten samme år på ett tog som transporterte dyr. Han kunne ikke bli i Frankrike for alle konsentrasjonsleirene var fulle.

Juan holdt seg i skjul hos sin familie i Tarragona før han senere dro tilbake til sin hjemby. Der fikk han lov av lokale myndigheter å oppholde seg uten å gå til politiet som han og alle andre som kjempet for republikken egentlig var pålagt av Franco. Han fikk tilnavnet "Rojo", Den røde.

Perioden etter krigen var en vanskelig tid for Juan. Folk rundt han turte ikke hjelpe han med jobb eller noe av redsel for Francos politi. Senere flyttet han til en by rett utenfor Barcelona og var heldig og fikk jobb på en fabrikk. Dette var riktig nok en av de jobbene som ingen andre ville ha.

Når demokratiet kom trodde han det skulle bli enklere, men det ble ikke som han trodde. Pacto de olvido, stillhetspakten, lå som en skygge over landet og ingen annerkjennelse ble gitt til de som kjempet for den lovlige valgte regjeringen, demokratiet og friheten!

Jeg er imponert over den stoltheten Juan viser og hans innsats for demokratiet og den valgte lovlige regjeringen krever annerkjennelse! Først nå 35 år etter diktaturets slutt tørr man snakke om borgerkrigen og minnene fra diktaturet. Historien må ikke ties i hjel, men fås frem i lyset så man ikke risikerer å oppleve den igjen!

PerOlav

Fakta om Spania

Oriol, vår spanske foreleser forteller oss at ved valg i Spania kan en fortsatt, i 2010 (det er valg her i november), stemme på Falangistene - det spanske fascistpartiet. Det er få som stemmer på dem, særlig i Catalonia. Men det sier mye om Spania. "Can you imagine the same in germany - that people got to vote for the Nazis at elections?", spør Oriol. Eller at nordmenn kan plukke stemmeseddelen til nasjonal samling ved valget neste år..

Besøk på Memorial Democratic

Den forbilledlige organisasjonen for historisk minne i Catalonia tar i mot oss med catalansk gjestfrihet (selv om slikt er stengt på mandager her i byen..)

De har ansvaret for museer og diverse minnesmerker i hele Catalonia som omhandler tiden fra borgerkrigen. Deres mål er å dokumentere og vise konsekvensene av borgerkrigen. De driver også med identifikasjon av ofre og hjelp til pårørende.

Mange av stedene vi har besøkt og skal besøke er drevet av organisasjonen.
Senteret vi besøker i dag åpnet for 6 måneder siden og er et topp moderne informasjonssenter.
Http://memorialdemocratic.gencat.cat

Proffer på plass

De to som har skrevet brorparten av norske fagbøker om borgerkrigen forran en av de få stedene der borgerkrigens redsler er tydelige i gatebildet. Her fallt italienske bomber på slutten av krigen i det som omtales som det værste enkeltangrepet mot byen.
Professor Jon Olav Myklebust og Jo Stein Moen har noe til felles og holder stemningen god til tross for dystert tema.

Maria del Mar's Catalonia på 1-2-3

Solen titter frem fra skyene samtidig som "Mar" opplyser gjengen på tur om Catalonias historie på en effektiv måte.

Snakk om effektivet, sier Erlend Moen. 1000 års historie på ett utpust.

©PerOlav

Maria del Mar

Vår spanske guide resten av dagen. Ung kvinne fra Barcelona med to interesser: borgerkrigen og Norge(!). Ønsker å skrive hovedoppgave om nettopp borgerkrigen og, ja, Norge. Hun er blant venner her..

Lunsj i Barcelona

Er ikke som andre steder... Baskisk tapas på Sagardi. Har lite med borgerkrigen å gjøre. Men det er forsåvidt like greit.

Væpnede arbeidere berger byene

Grunnen til at Barcelona, Valencia og Madrid ikke ble tatt av opprørerene den første dagen av borgerkrigen, var væpnet arbeidermilits som stoppet hæren på strategiske punkter i byene. Blant annet her ved en av de viktige trafikkårene i Barcelona.
Vår guide Jo Stein skaper begeistring med sin sprukne trønderrøst.

Sett på Ramblaen 3

Margun Pettersen ser henført på IGT-bygningen. (UGT tilsvarer norsk LO) Gift med Einar, sønn av overlegen i Alcoy, har hun lenge vært opptatt av Spanias historie.

Sett på Ramblaen 2

Det er mer enn Brigadister på Barcelonas travle hovedgate..

Sett på Ramblaen

Oddbjørg Granheim og Einar Pettersen er barn av Einar Pettersen, overlege og direktør på det skandinaviske sykehuset i Alcoy under borgerkrigen.

I sporene til Orwell

I kuppelen i denne bygningen '37 lå George Orwell og hans parti POUM og skøyt på kommunister på andre siden av gaten, der vi står.
Las Ramblas er ikke bare hovedgata i Barcelona, men også en drøm for borgerkrigsentusiaster..

Ved telefonikabygningen i Barcelona

Anarkistene tok kontrollen ovet Telefonica-bygningen under det kanskje mest paradoksale under borgerkrigen - krigen internt i folkefronten. Rolf forteller her historien om det mange mener er en av årsakene til at Franco vant krigen. Vi befinner oss midt i smørøyet for kampene som utspant seg i maidagene 1937, ved Plaza Catalonia.

Byvandring i Barcelona!

Kåre Granheim, Ragnhild Bakke og Audun Bakke utenfor hotellet og klar for avmarsj. Nederste bildet viser en engasjert Terje Kolbotn fortelle om gårsdagens sprell.

President Llouís Companys minnested

Forfatterne Rolf Sæther og Jo Stein Moen foran minnestedet hvor den valgte presidenten for Catalonia Llouís Companys, ble drept. Bilde to viser at en hvis sivil ulydighet måtte til for å komme seg dit. Området var gjerdet inn, men vi får håpe det var pga en nedtråkket plen og ikke fordi vi skulle holde oss unna.

PerOlav

Gutta på tur!

Erlend, Frode og Jo Stein på toppen av Barcelona, men hvor i Barcelona er dette tatt kjære lesere?

Mellom brødrene Moen er turens siste tilskudd - kamerat Frode Henriksen, yngste Moens svoger -  som er på Internatonal intensive care - kongress i byen. Godt å vite hvis vi faller og slår oss for eksempel.

På veien til Barcelona!

En sliten bloggerkollega og datter av spaniakjemper Oluf Milde, Ruth, i bussen på vei inn til Barcelona.

Bensin, paella og creme Catalana

Et vinnende konsept. Kanskje ikke verdt turen alene, men legg turen innom ved anledning..
I tilfelle:
Av.d'Alguema,2
Santa Llogaia d'Aguema
Sitat a 2 kn.sortint
de Figueres dirreccio Giona
Tel. (0034) 972504488

Creme Catalana

Regionens variant av Creme Brullet. Servert på bensinstasjonen. Sammen et titalls andre desserter - konseptet spis og drikk (!) så mye du vil. Vel verdt 16 Euro..

Veikro på vei til Barcelona

Tror ikke dette bensinstasjonkonseptet har nådd norske fylkesveier..
Stor stemning blant våte brigadister.

Castell de Sant Ferran

Europas største festningsverker ble bygget mot franskmennene på 1700tallet. Den var nok til at Napoleon aldri dristet seg sørover. Hit kom de internasjonale brigader under borgerkrigen.
Her er norges moderne brigadister på rotur i borgens mørke og imponerende drikkevannreservoarer.

Dalimuseet i Figueras

Applaus i bussen for store opplevelser i surrealisten Dalis museum i hjembyen Figueres.
(Byens navn på spansk/kastilliansk er Figueras. På Catalansk Figueres...)

Visca Catalonia

Jo Stein i Figueras

Reiseleder Moen iført den catalanske lua, kjent gjennom artisten Jimmy Jump, poserer forann noe som kan sies å være ett typisk veggmaleri i denne regionen.

Kjenner jeg er ble mer for en uavhengig catalanske republikk nå etter å ha fått på lua, uttaler Moen.

©PerOlav

Ny dag, nye muligheter!

Brigaden er på beina og klar for en ny dag i den spennende regionen Catalonia. Nå går turen til museet til Spanias og kanskje en av verdens mest kjente kunstnere, Salvador Dali. Dali vokste opp i denne lille byen Figueres nord i Spania og før han døde var han med på å bygge opp sitt eget museum. Bilder kommer av det litt spesielle synet.

Etter museet skal vi ta turen til Europas største festning som ligger på høyden over byen. Denne festningen ble bygd mot Napoleon ble det sagt av reiseleder Moen i går og hadde plass til opp mot 100 000 soldater innefr sine murer. Festningen ble brukt av republikken under borgerkrigen til å ta i mot de mange internasjonale brigadistene som kom grensa fra Frankrike. I de siste dager av borgerkrigen var denne festningen også sete for republikkens regjering.

Mer om hvordan stedene var og bilder kommer senere.

ps: utelivet i Figueres ble forsøkt utforsket av Moen-brødrene og unge Hopsø, men få timers søvn natta i forveien og usedvanlig tamt kveldsliv gjorde det til en tidlig kveld. Servitøren/ryddegutten på The City Arm fortjener ros for godt humør tross en liten sklitakling fra unge Moen.

PerOlav

Det nymotens og imponerende eksilmuseet i Figueras

NJF reagerer på skinnegangene

Norsk jernbaneforbunds representanter på turen er direkte fortørnet over kvaliteten på jernbaneovergangene i spania. Det er enighet om at det må være Franco som har skylda!