mandag 11. oktober 2010

Møte med tidsvitne!

Joan Guasch Marti på 94 år er en av de få overlevende fra "Tåteflaskebrigaden" som kjempet for Republikken under borgerkrigen.

"Tåteflaskerigaden" ble opprettet av republikken sent i krigen, da den desperate spanske republikken innkalte et nytt årskull. Brigaden bestod av unge gutter i 17-årsalderen, derav navnet. De ble sendt til en treningsleir og fikk 8 dagers opplæring før de ble sendt til fronten for å kjempe. "Tåteflaskebrigaden" ble satt inn i krigens største og viktigste slag, Ebro-slaget! Dette var ett avgjørende slag om republikkens fremtid. Opprørshæren hadde slått en kile ned til Middelhavet og republikken måtte slå tilbake for å ha mulighettil å vinne. Kilen sperret veien fra Catalonia som republikken hadde kontroll over og Valencia som også var på republikkens hender. Juan forteller at de ble vekt midt på natten for å kjempe, men uten å vite noe om hvor de skulle. De marsjerte over fjell og daler før de nådde elven Ebro. På den andre siden lå Francos opprørshær å ventet. De hadde gått i over en dag med steikende sol og en temperatur på 40 grader. Soldatene var tørste og utslitte, men hadde ikke tilgang på rent vann. De drakk vann av en gammel brønn hvor vannet var fult av larver. Juan husker godt at de silte vannet for å unngå larvene for vann måtte de ha. Sulten var ingenting mot den tørsten de hadde, det var ett rent helvete. Alle hadde sine tvil om man greide å krysse elven.

Juan kjempet i en kjent tropp som bestod av gutter fra fagforeninger. Det var rundt 10 000 brigadister som krysset elven for å kjempe mot en 4mil lang frontlinje. Juans tropp skulle ta en viktig posisjon og rodde over elven hele natten for å finne den beste plassen å komme seg over, men havnet feil. De fant ingen opprørshær da de kom over. Så da gikk de til fots over fjellet, men fant fortsatt ingen motstand. Ved en by like ved Aragon møtte de fronten, ganske plutselig husker han. De møtte en motstand som var totalt overlegen. Fly, mitraliøser og artilleri stod klar mot deres tropp som ikke hadde noe annet enn gamle geværer å kjempe med. Etter vært fikk de hjelp av brigader som hadde bedre ressurser, men ingenting av det kunne stille opp mot Francos tanks og artilleri. Kampen varte i 100 dager og folk døde rundt han som "hunder". En god del desserterte også til Francos side.

Hans store spørsmål er hvorfor man ikke tok kontroll over veiene som kunne hindre opprørshærens fremmarsj i stedet for å ligge på en front hvor de ikke kunne gjøre noe. 80% falt under mitraliøse- og artilleriild.

Det var feige lag og kampen var i realiteten tapt første dag. Hvorfor de ikke fikk mere hjelp fra republikken på den andre siden av elven lurer han fortsatt på i dag. I 3 måneder var de ved fronten.

Juan mistet det ene beinet i ett artelleriangrep 8.september 1938. Han ble hentet med båre og brakt tilbake over elven med båt om natten. De måtte gjøre alle forflyttninger om natten for å unngå luftangrep. Så ble han sendt til sykehuset i Tarragona hvor man fikk være i 48 timer, men de trodde han skulle omkomme så han fikk være lenger. I totalt 2 måneder ble han på sykehuset før de måtte rømme pga opprørshærens fremmarsj. Juan ble sendt til ett sykehus i Barcelona i november og var der til Francos styrker tok byen i slutten av januar. Ett par dager før opprørshæren tok byen ble sykehuset åpnet slik at pasientene hadde muligheten til å rømme. Det var nemlig ikke nok ambulanser for alle. Juan ble i siste minutt reddet ut i en ledig ambulanse og kjørt nordover. De kjørte på måfå med eneste plan om å komme seg lengst unna. Etterhvert nådde de en kirke hvor han ble tatt inn. Dagen etter kom en ambulanse som skulle hente en annen pasient som var bror av en kommandant i republikkhæren. Ambulansesjåføren sa at de også skulle hente offiserer og de mest skadede. Juan ble tatt med og kjørt til sykehuset i Figueres, men her ville de ikke ta i mot han pga at byen hele tiden ble bombet. Han ble derfor liggende i ambulansen i 4 døgn før de kjørte han videre til Portbou ved den franske grensen. Når de nærmet seg så kunne de ikke kjøre mer for veien var full av mennesker på flukt fra Franco. Han husker spesielt at været var kaldt, minusgrader og snø. Ambulansen fortsatte i gåtempo mot grensen.

På grensen stod senegalesere i Franske uniformer. Frankrike hadde hentet inn senegalesere for de mente at de ikke så lett ville gå sympati som franskmennene selv. Mange døde mens de ventet på å komme over grensen av sykdom. Det var en humanitær katastrofe! Elendige sanitære forhold, lite mat og lite drikke gjorde situasjonen forferdellig.

Grensen ble åpnet 2 timer om dagen og alle ble kroppsvisitert på veien over.

Juan passerte grensen i ambulansen 1.februar 1939.

Han dro tilbake til Spania om høsten samme år på ett tog som transporterte dyr. Han kunne ikke bli i Frankrike for alle konsentrasjonsleirene var fulle.

Juan holdt seg i skjul hos sin familie i Tarragona før han senere dro tilbake til sin hjemby. Der fikk han lov av lokale myndigheter å oppholde seg uten å gå til politiet som han og alle andre som kjempet for republikken egentlig var pålagt av Franco. Han fikk tilnavnet "Rojo", Den røde.

Perioden etter krigen var en vanskelig tid for Juan. Folk rundt han turte ikke hjelpe han med jobb eller noe av redsel for Francos politi. Senere flyttet han til en by rett utenfor Barcelona og var heldig og fikk jobb på en fabrikk. Dette var riktig nok en av de jobbene som ingen andre ville ha.

Når demokratiet kom trodde han det skulle bli enklere, men det ble ikke som han trodde. Pacto de olvido, stillhetspakten, lå som en skygge over landet og ingen annerkjennelse ble gitt til de som kjempet for den lovlige valgte regjeringen, demokratiet og friheten!

Jeg er imponert over den stoltheten Juan viser og hans innsats for demokratiet og den valgte lovlige regjeringen krever annerkjennelse! Først nå 35 år etter diktaturets slutt tørr man snakke om borgerkrigen og minnene fra diktaturet. Historien må ikke ties i hjel, men fås frem i lyset så man ikke risikerer å oppleve den igjen!

PerOlav

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar